REACT

Det kan være vanskelig å snakke med helsearbeidere om personen du er pårørende til, de kan komme til å nekte å fortelle deg visse ting av hensyn til taushetsplikten.

Dette kan gjøre det vanskelig å yte omsorg til personen, og det kan føre til at du føler deg utestengt fra omsorgen. Før helsepersonell kan dele informasjon med deg, må personen du er pårørende til gi uttrykk for hva slags informasjon de har tillatelse til å gi deg (rent teknisk betyr dette at personen gir sitt samtykke). Dette er viktig for personen, så han eller hun føler at det er trygt å snakke fritt med helsearbeiderne om opplevelsene sine. Uansett er det mye informasjon helsepersonellet kan dele fritt med deg.

Informasjonsformidling handler om at helsepersonell og pårørende deler viktig informasjon. Dette skal sikre at pårørende får tilgang til de nødvendige tjenester, samt får den informasjonen de trenger for å kunne yte god omsorg. Det er tre hovedtyper informasjon:

Generell informasjon
Allment tilgjengelig informasjon om psykiske helseproblemer, informasjon om behandlingstilbud og -tjenester.

Personlig informasjon
Spesifikk informasjon, om for eksempel personens psykiatriske diagnose, medisinering og pleieplan.

Personlig sensitiv informasjon
Svært personlig informasjon, som seksuell legning eller personens syn på forholdet til familiemedlemmer.

Pårørendes rett til informasjon

For at pårørende skal kunne gjøre bruk av sine rettigheter og utføre sine oppgaver, er de avhengige av tilstrekkelig informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelpen som gis. I tillegg skal de ha informasjon om hvilke rettigheter og muligheter lovgivningen gir den pårørende.

Helsetjenesten har en vanlig veiledningsplikt som innebærer at pårørende som henvender seg skal gis generell informasjon om rettigheter, vanlig praksis på området, saksbehandling, mulighet for opplæring og faglig informasjon om psykiske lidelser og vanlig behandling. Herunder er det grunn til å presisere at sykehusene har som en av sine lovpålagte oppgaver å gi opplæring til pasienter og pårørende. Med pårørende menes her også kretsen ut over nærmeste pårørende.

Helsepersonellet har ansvar for at informasjonen er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger som alder, modenhet, erfaring og kultur og språkbakgrunn. Den skal gis på en hensynsfull måte. Ved språkproblemer kan det være aktuelt å benytte tolk. Det frarådes å bruke pasientens pårørende i slike tilfeller.

Her er noen strategier du kan prøve ut når taushetsplikten har blitt et problem:

Problem            Ingen i behandlingsteamet vil snakke med deg på grunn av ”taushetsplikten”.

Strategi            Snakk med primærkontakten om hva slags informasjon de kan gi deg, snarere enn hva de ikke kan fortelle. De skal gi informasjon om psykose og råd til pårørende som ikke krever at de deler detaljert personlig informasjon. Hvis du fremdeles synes det er vanskelig å få tak i informasjon, kan du be om at det foretas en risikovurdering, der du vil måtte involveres som nærmeste pårørende.

Problem            Selv om personen du er pårørende til har blitt bedre og situasjonen hjemme har forbedret seg, kommuniserer du fremdeles ikke godt med behandlingsteamet.

Strategi            Be primærkontakten om å ta opp spørsmålet om informasjonsformidling med personen du er pårørende til, på nytt.

Problem           Du har viktig informasjon som du føler at behandlingsteamet bør få vite om.

Strategi            En god måte å håndtere dette på kan være å si: ”Jeg ber deg ikke om å gi meg informasjonen, jeg ber deg bare om å lytte og notere ned det jeg vil fortelle deg.”

Problem            Selv om du har prøvd de nevnte strategiene, har du fremdeles problemer med informasjonsformidling.

Strategi            Regelverket omkring taushetsplikten er komplisert, selv for helsearbeidere. Prøv å snakke med en overordnet, som trolig vil ha bedre oversikt over hva de kan og ikke kan snakke om. Helsemyndighetene har helt sikkert en veiledning (en rettledning for informasjonsformidling) som du kan be om å få en kopi av.