- Alt eller ingenting-tankegang (Svart-hvitt-tenkning)
Du har en tendens til å tenke i ytterligheter, situasjonen er enten helt forferdelig og kommer alltid til å være det, eller verden er fortryllende og alt er fantastisk. Virkeligheten for de fleste av oss ligger et sted midt i mellom, den er altså nokså grå. Vanligvis går noen ting bra og andre ting ikke så bra.
Eksempel: «Han gjør ikke noen ting for å hjelpe seg selv, så han kommer aldri til å bli frisk.»
- Trekke forhastede slutninger
Dette skjer når du antar at noe (vanligvis det verste) er sant, uten at du egentlig har grunn til det. Et eksempel kan være at du trekker en forhastet slutning om at de nye medisinene til personen du er pårørende til ikke kommer til å virke, fordi den forrige ikke virket (det må faktisk ofte mange forsøk til før man finner den medisinen som passer best for hver enkelt person).
Eksempel: «Denne Risperidonen /MEDISINEN kommer sikkert ikke til å hjelpe, den heller.»
- Tankelesning
Ingen av oss er tankelesere, men vi bruker mye tid på å late som om vi er det. Vi gjetter oss til hva andre folk tenker hele tiden: om de egentlig liker oss, om de er interessert i hva vi har å si osv. Dette er vanligvis svært nyttig, for det hjelper oss når vi skal kommunisere med hverandre. Men det kan også føre til feilslutninger, når vi antar at folk tenker noe som de faktisk ikke tenker.
Eksempel: «Han synes jeg er en idiot, jeg kan merke det på han.»
- Ta det personlig
Det er lett å legge skyld på seg selv for alt som går galt. Mange pårørende legger skylden for psykosen på seg selv eller hverandre, selv om det ikke finnes noe bevis for at dette er tilfelle. Tvert imot er det alltid mange faktorer som spiller inn som for eksempel gener, traumer, rusmidler og stress. Det vil alltid være faktorer involvert som man ikke har noen mulighet til å påvirke.
Eksempel: «Hvis jeg hadde vært en bedre forelder, ville hun aldri ha blitt syk.»
- Fokusere på det negative (og ignorere det positive)
Noen ser på et vannglass og tenker at det er halvtomt, mens andre ser på det samme glasset og tenker at det er halvfullt. Ingen av dem har rett (og ingen har feil). Forskjellen er at den ene fokuserer på det negative (den tomme halvdelen), mens den andre fokuserer på det positive (den fulle halvdelen). Det er lett å gjøre det første når et familiemedlem restitueres fra psykose. Man fokusere på alt personen fortsatt ikke klarer, som de klarte før. Dette vil sannsynligvis føre til fortvilelse,. Klarer du i stedet å fokusere på alt personen klarer og de nye ferdighetene de kanskje har utviklet, vil trolig dette få deg til å føle deg bedre.
Eksempel: «Han pleide å spille på kretslaget, men nå klarer han ikke engang å kvalifisere seg til idrettslaget på skolen.»