Elliot utviklet psykose under sitt første år på universitetet og måtte reise hjem.
Han har fått medisin mot psykose i et års tid og sier at stemmene er borte. Faren hans bekymrer seg imidlertid for at han ikke har noen rutiner og ingen målsetninger for livet sitt. Som regel blir Elliot liggende i sengen til lunsjtid, og da kommer han ned på kjøkkenet og lager seg litt mat.
Elliot røyker på rommet sitt (noe han ikke får lov til). Han kaster sigarettstumpene ut av soveromsvinduet så de lander i hagen. Foreldrene har ofte kommet hjem fra jobb om kvelden og forsøkt å få ham til å rydde opp rotet etter seg på kjøkkenet og i hagen, men dette fører som regel til krangling.
Første trinn: Gjør en forskjell
Elliots mor og far snakket med Elliots primærkontakt og psykiateren. De fortalte at Elliots tilfriskningsprosess syntes å ha stoppet opp og at de bekymret seg for mangelen på fremskritt. De kom etter hvert frem til at Elliot skulle tilbys ekstra hjelp fra en støttekontakt og en klinisk psykolog.
Andre trinn: Forstå problemene
Alle satte seg ned sammen og la fram tanker om hva årsakene til at Elliot strevde med å komme seg videre i livet kunne være.
Elliot unngår å treffe venner og gå ut, fordi han lurer på om folk kan forstå at han har vært syk.
Elliot pleide å spille squash på høyt nivå og elsket å holde seg i form, men nå føler
han at det ikke er «noen vits».
Elliot er sint for at foreldrene hans alltid skal bry seg. Han mener at de må være besatt av ryddighet.
Elliot har problemer med å få sove om kvelden. Han bekymrer seg for at sykdommen vil komme tilbake og at fremtiden hans er dyster.
Medisinene har fjernet stemmene, men de gjør at Elliot føler seg trøtt og elendig. Å røyke får ham til å føle seg litt mer opplagt.
Hyppige krangler med foreldrene skaper stadig mer spent stemning i huset og Elliot unngår å være sammen med dem.
Tredje trinn: Iverksette en plan
Elliot, mamma og pappa ble enige om en plan sammen med behandlerne. Elliot hadde et møte med psykiateren for å diskutere hvordan han følte seg og hvordan medisinene påvirket ham. Han valgte å ikke endre på medisinene, fordi han var redd for at stemmene ville kunne komme tilbake. Legen rådet ham imidlertid til å ta medisinen i en enkelt dose tidlig på kvelden, slik at de verste bivirkningene avtok innen det ble morgen. Videre lurte han på om Elliot kunne være deprimert og de ble enige om at psykologisk behandling kunne være til hjelp for ham.
Elliot begynte å gå til en klinisk psykolog. Han fikk snakket ut om bekymringene knyttet til hvordan sykdommen hadde påvirket ham, og for at andre mennesker kanskje ikke ville ha noe med ham å gjøre. Selv om Elliot var veldig tilbakeholden, bestemte han seg for å prøve å gå ut for å treffe vennene sine, for å teste om det han trodde var sant, og han prøvde også ut noen nye aktiviteter sammen med støttekontakten.
Støttekontakten var selv en bruker av omsorgstjenester. Han hadde hatt psykotisk sykdom tre år i forveien. Elliot følte seg mer avslappet sammen med ham og han likte å gå lange turer. Etter et par måneder tok støttekontakten med Elliot på fotballtrening med et lag han trente sammen med andre brukere.
Selv om han fremdeles holdt sengen nesten hver dag, begynte Elliot å se frem til turene og fotballtreningen. Han snakket med brukerne på laget og fant ut at de fleste hadde meldt seg på kurs i høyere utdanning, eller de fikk jobberfaring som frivillige.
Støttekontakten spurte Elliot om han hadde lyst til å bli med på treningssenteret og gi noen av de andre brukerne litt uformell squash-undervisning. Dette ga Elliot og den kliniske psykologen en anledning til å teste om det var sant at han var «udugelig».
Elliots primærkontakt begynte å besøke ham når foreldrene var hjemme. De diskuterte årsakene til at Elliot syntes det var så vanskelig å komme i gang, særlig det at motivasjonsproblemer kan være en stor del av det psykotiske sykdomsbildet.
Primærkontakten hjalp moren og faren til å finne nye måter å håndtere problemene på. Argumentene om ryddighet hadde bare gjort dem mer stresset, og de bestemte seg i stedet for å rette mer fokus mot å hjelpe Elliot til å gjøre de tingene han virkelig var interessert i.
Elliot begynte på et deltidskurs i idrettskunnskap ved det lokale colleget. Dette var moren glad for, og hun kjørte ham til og fra.
Først var faren skuffet over at Elliot tok et «ikke-akademisk» kurs, men han bestemte seg for at han heller ville være til støtte og begynte å jogge med Elliot om kvelden, ettersom de begge to virkelig ønsket å gå ned i vekt.
Ingenting syntes å hjelpe på rotingen. Det er fremdeles et problem for moren og faren. Elliot lar skittentøyet sitt bli liggende på baderomsgulvet, han rydder ikke opp etter seg på kjøkkenet og det er ofte skitne tallerkener på rommet hans.
